I forrige uke var jeg en liten snartur i Sochi sammen med Olympiatoppen. Opplevelsen ble positiv. Allerede på flyet merket man at det er endringer på gang i Russland. Ingen alkoholservering ombord. I en russisk avis, skrevet på engelsk, kunne man lese at det var innført bøter for røyking på offentlige plasser. Da vi landet i Moskva kom overraskelse nummer 3 – ingen utfylling av små papirark – det ble gjort automatisk – og vips var man inne i Russland.

Vi kom frem sent på kvelden, og på vei opp fra Adler (Sochi) var det bemerkelsesverdig stille i dalen opp mot Krasnaya Polyana. Hva hadde skjedd? Togsporene så ferdige ut – og jaggu var det ikke bygd en separat vei for akkrediterte biler under OL.

I sekken hadde jeg pakket ned løpeskoene. Etter noen timers søvn var det opp for en liten løpetur, ikke for å klokke inn formtoppen, men for sightseeing.  Siden i vinter har mye skjedd – fremdeles var det hektisk aktivitet med gamle biler, som burde vært kondemnert, som brummet hølytt opp og ned dalen inntullet i egen eksosrøyk, og drøssvis av folk som «jobbet» til alle døgnets tider. Etter endt løpetur konkluderte jeg med at jeg tror de blir ferdige til invasjonen av nasjoner i 2014, OG at det kommer til å bli vakre bilder på TV-skjermer rundt omkring. Dette blir nok noe annet enn det folk kanskje forventer å se fra vårt naboland i øst.

Hele dalen er nesten ny. Det er store flotte bygg som fremstår som nesten ferdig. Alpinsiden av dalen har drøssvis av heiser som strekker seg opp bratte bakker som ender i vakre snødekkte fjelltopper. Det går asfalterte veier som slynger seg oppover dalsidene, både opp til alpinområdet og til langrenn/skiskyting. Jeg løp opp til alpinlandsbyen, og jeg må bare ta av meg hatten for byggearbeidet som er gjort, spesielt når man hører om de utfordrende grunnforholdene med masse leire. Vi ble fortalt at et heistårn hadde flyttet seg 4 meter nedover i dalen – jaggu ikke lett å bygge noe i en skråning som beveger seg sakte men sikkert nedover dalen. Når den hvite kosmetikken daler ned fra oven og dekker til noen skjønnhetsfeil fra store inngrep – ja da blir det virkelig flott.

Oppe på langrennsstadion var det ikke så mye nytt i selve løypene, men stadion var gjort litt større, veier var iferd med å bli asfaltert, og den generelle infrastrukturen var iferd med å ferdigstilles. Det var hektisk byggeaktivitet for å bli ferdig med hotellene der vi skal bo.

På vei opp mot stadion fikk vi se en del snøhauger som var lagret fra ifjor. De hadde 4 snødepo i selve stadionområdet. I tillegg hadde de store snølagre i høyden på andre siden av dalen(!). Hvordan de skal frakte denne snøen over til stadion vet ikke jeg, men de har sikkert en plan på det. Når man ser helikoptre fly hele dagen med betong opp i fjellene så skjønner man at det er dimensjoner over planlegging og gjennomføring av dette prosjektet – snø ordnes bare!

Skiskytterstadion er en permanent stadion. Etter OL blir også fremtidige langrennsøvelser å bruke denne stadion. Store deler av løypene var allerede asfaltert for rulleski. Noen av bakkene var så bratte at jeg ville vurdert heis opp OG ned.

Siden skiskyting skal ha sine konkurranser på kvelden har de lysløype rundt hele skiskytteranlegget – men dette er ikke noen typisk norsk lysløype. Det vi har her hjemme må, i rettferdihetens navn, bytte navn til stearinlysløype. Jeg skjønner godt at mastene (som er spredt utover som en skog av metallmaster) er store – hadde de vært nærmere bakken så hadde snøe sikkert smeltet. Det hadde vært morro å kalkulert strømforbruket.

Hva er den største frykten for OL-arrangøren? Ifølge mange så var det snø – og da ikke for lite snø. De var bekymret om det kom for mye snø. Personlig så gleder jeg meg til OL. Det blir utrolig spennende. Med de værutfordringene man har sett, opplevd og hørt om der borte så håper jeg inderlig det ikke blir et smøre-OL der kun flaks avgjør – det vil vært synd. Vi har iallefall forberedt oss så godt vi kan, gitt de utfordringene som dere sikkert har lest om i media.

Til slutt – man kan ikke annet enn å bli imponert over hva de har fått til. Spørsmålene melder seg raskt – hvor mye har alt dette kostet? HMS er absolutt ikke som hjemme – hvor mange liv har gått tapt? Hvem skal bo i alle de tomme sengene som skal fylles opp i hoteller og hus etter OL? En ting er sikkert, det er ikke så mange plasser i verden hvor man lander i en badeby med palmer, og noen minutter senere er man i en dal som minner om alpene.