Ja du leste rett! Da er jeg akkurat ferdig med første økt idag. Det ble seier til Frøken Johaug med med Steira på tredje. Morro at jentene er i rute før VM i Val di Fiemme.

MEN dette skal handle mest om skiskyting. Først vil jeg si at jeg kan ingenting om skiskyting. Jeg følger stort sett med idretten gjennom media, og samtaler med skiskyttersmøreteamet. Om jeg sier noe som dere skiskyttere er totalt uenig i – ja skriv det opp på min uvitenhetkvote.

Det er avsluttningsdag og Norge har allerede levert et historisk godt mesterkskap. Rekorder har blitt slått nesten hver dag, flest medaljer av alle nasjoner, fantastiske Bjørndalen rundet 50 VM medaljer, VM kongen for herrer har allerede blitt tronet – ja og så var det Tora – og som jeg skrev til smørelaget til skiskytterne – hun burde ikke hete TOra, men ENra – for en fantastisk skiskytterdame – helt utrolig prestasjon og innsatsvilje. På stafetten når selv en optimist som meg hadde gitt opp og sovnet på sofaen – så våknet jeg av TV-kommentatorer som skrek at Tora tok innpå – det var håp. Jeg våknet brått og fikk med meg en utrolig opphenting. Her kan alle lære noe – IKKE GI OPP FØR MÅLSTREKEN ER BAK DEG. Og akkurat nå gikk hun inn til en medalje til – utrolig – 6 medaljer på 6 starter!

Media bruker i forkant av mesterskap å ha et vel optimistisk syn på resultater (bilde lånt fra VG), men det er kanskje en grunn til det 😉 Denne gangen tok de feil i positiv forstand.

Hvordan klarer et lag som har «slitt» litt i to sesonger å hente ut maks i et mesterskap? Ja og ikke bare lykkes i et renn, men i samtlige renn? Jeg sier «slitt» fordi det har egentlig vært veldig mange bra resultater, men i media har det vært fokus på bom, bom og atter bom, ja og så litt dårlige ski, dårlig ditt, og dårlig datt. Jeg tor at for de aller fleste så sliter det på lagmoralen og selvtiliten når man blir til stadighet påminnet om små feil som skiller mellom seier eller fiasko – for vi må være så ærlige å si at i Norge er det kun øverste trinn som virkelig gleder oss – utenfor pallen og det er mange som skriker om ting som har gått feil og hvorfor valgte man ditt når man bure valgt datt. Det sies at etterpåklokskapen er den mest eksakte vitenskapen – det stemmer nok, men selv om vi skal være takknemlige for oppmerksomhet og engasjement så bidrar ofte slike diskusjoner til at usikkerheten siger sakte inn over laget som regnskyer fremfor solen. De fleste takler dette og ignorer det, men det er nok at noen få begynner å tvile.  Skal man lykkes er det viktig at samtlige funksjoner og lag innenfor landslaget fungerer, og når pekefingeren blir rettet i og av media er det ofte en utfordring å jobbe produktivt og godt sammen.

Som regel er det slik at gjennomsnittet over tid lyver veldig sjeldent. Det er noe som på godt norsk heter «regression to the mean». Det vil si at over en gitt periode så presterer man rundt sitt eget snitt, men pga av flask/uflaks – så kan resultat endre seg dramatisk i en konkurranse, før man igjen presterer på sitt snitt.  Det som er så overraskende med skiskytter-VM i Nove Mesto, iallefall til meg som ikke følger så mye med, er at hele laget har løftet seg. Kan hende jeg tar feil og at det er kun våre to store profiler som har villedet meg til denne konklusjonen, MEN jeg mener at både de yngre – og eldre – på laget har prestert på et høyere nivå! Jeg vil gjerne vite hvorfor – fordi det kan hjelpe oss.

Bildet er noe dager gammel og igjen lånt av VM – kanskje idag holder han enda flere medaljer.

Vi har et mesterskap som starter om noen dager og jeg tror at det blir vanskelig å kopiere det skiskyting har gjort i sitt mesterskap. I media lages det historer om hvilke medaljer som er vankeligst å vinne, og hvilken idrett som er størst – who the fuck cares – vi skal være utrolig stolte som nasjon at vi har så mange herlige gode idrettsutøvere som representerer Norge på en slik positiv måte. La våre skiskytterstjerner være gode i sin idrett og la oss feire dem for deres prestasjoner i sin arena – der er de fantastiske – og la oss likeså, om vi lykkes, feire våre helter for det de presterer i sin arena. Etter denne sesongen får vi lære fra hverandre slik at VI kan lykkes i Sochi. Når en skiskytter representerer Norge i langrenn så er han/hun langrennsløper den dagen – og det er pga av den kvaliteten han/hun er utvalgt, ikke pga av skytingen. Vi i støtteapparatet fokuserer kun på at løperen har norsk flagg i panna!

Jeg må til slutt bare få lov til å gratulere alle som har hjulpet løperne i Nove Mesto til å oppnå disse historiske resultatene. Bak medaljene står det smørere, fysioer, trenere, skyttertrenere, leger, materialforvaltere, mediafolk, markedsfolk, sponsorer, samarbeidspartnere, administrasjon, familie, foreldre, klubber og kretser (og sikkert mange andre jeg har glemt)  – uten den jobben som alle disse har lagt ned over tid så ville ikke alle gullmedaljene ha kommet. Det er summen av alle de små tingene som gir et resultat (ja samt litt flaks/uflask) , og ofte så er vi nok litt for rask når vi skal konkludere med årsaker til et godt/dårlig resultat.

For å ikke spore helt av – jeg jobber i smøreverden og jeg lover at det skal ikke bli ofte jeg skriver om ting utenfor mitt fagfelt som jeg ikke har peiling på – men skiskytterne har imponert meg! I langrenn får vi nok mer oppmerksomhet enn smørerne i skiskyting. Etter dette VM håper jeg virkelig at dette laget (og andre) blir løftet frem i lyset for den innsatsen som de har gjort i bua – jeg har selv stirret i ruta og sett at skiene har fungert topp. Dere har motivert og inspirert oss – og vi tar over stafettpinnen med glede. Jeg håper vi ikke skuffer etter det herlige showet som dere har levert. Selv om jeg jobber i langrennsverden så må jeg inrømme at det har vært flotte dager der jeg satt fremfor TV-en og følte meg som skiskytter med rask puls og svette hender når løperne kom inn til skyting. Jeg er lettere utålmodig og jeg klør etter å komme igang. Nå blir det langrennsfokus fremover. Imorgen går flyet til Italia – da er det bare å sende frue og barn på vinterferie – og skru over til mesterskapsfokus. Jeg gleder meg!