Mange lurer nok på dette, om jeg er redd når jeg drar til OL i Russland. For bomber? For terror? Svaret er nei – det er ikke noe jeg tenker på. Frykter jeg å bli gjort til syndebukken som må stå i den offentlige gapestokken om ikke de norske løperne håver inn gullmedaljer i fleng og må betale overvekt på vei hjem pga av edelt metall. Svaret er det samme – nei. Det frykter jeg ikke. Det er jobben min, og noe som jeg, og vi, har trent på hver helg. Dette er en del av vår vanlige arbeidssituasjon. Vi bruker dette stresset (i mangel av et bedre ord) som en positiv energikilde til å gjøre en grundig jobb. Selv vi kan bare gjøre vårt beste iløpet av de timene et døgn har, og da kan man ikke være redd for å ikke lykkes. Redsel og frykt er ikke følelser vi går å tygger på før frokost eller før vi går til sengs etter lange dager – vi gleder oss til å bidra til at de norske løperne skal lykkes. Vi ser frem til å jobbe sammen som et lag med utøvere, trenere og øvrig støtteapparat for å skape gode resultater.

Dagen startet som vanlig, ja nesten. Det første jeg måtte gjøre var å måke snø. Det var enventyrlig ute i mørket – lett flott hvit eventyrsnø – tankene gikk tilbake til min dager i Colorado med mange fine dager i fjellene med dyp pulversnø. Det er jo nesten så lenge siden at det føles som et annet liv. Etter 1. økta var det å si farvel til samboer, minstemann på 2 år og datteren på snart 8. Akkurat som en vanlig dag, men forskjellen var vel bare at dette var farvel for 4 uker – idag reiser jeg til Sochi.

Medaljens bakside er at når store mesterskap nærmer seg så forlater man familien for en lang periode.  Det er de små daglidagse tingene, som man ofte tar for gitt, man går glipp av. I mitt tilfelle som har en datter som ble født under OL i Torino (og nei jeg var ikke tilstede under fødselen og har fått høre det siden) – så er jeg stort sett aldri hjemme på hennes bursdag. De første par årene var jeg så mye på veien at hun ikke kjente meg igjen når jeg kom hjem på «besøk». Det var en rar følelse. Min sønn, som ble 2 år i november, har såvidt begynt å snakke – noen estiske ord til mor, og noen norske ord til far. I hans verden er det for tiden eierskap til ting som gjelder – hver dag er det «pappa sin, mamma sin, Kristen sin» når han løper rundt og peker på ting og tang. Og ikke forsøk å ta noe han har pekt på og sagt «Kristen sin» – da blir det rabalder – bare spør storesøster!

Frykt og redsel er følelser og ord som er reelle i mange situasjoner – men ikke i min hverdag. Jeg driver i underholdningsbransjen – det står ikke om liv og død. Frykt og redsel, i min verden, står bare i veien for gode prestasjoner. Jeg håper at våre gode prestasjoner leder til fantastiske resultater (ja for det er faktisk mulig, ifølge Egil Kristiansen, å ha gode prestasjoner uten gode resultater – og der er vi enige!) og at media får rett i sine antagelser om at dette blir et rekord-OL. Skulle det ikke bli det så reiser jeg rakrygget hjem og møter de som vil ha hodet mitt på et fat – i verste fall får jeg skaffe meg en ny jobb (og går det skikkelig ille blir det kanskje i et annet land) Det fine med å reise hjem er at jeg vet at jeg får feiret en forsinket bursdag med min kjære datter som er stolt over sin far uansett resultat. Jeg får møte min lille sønn som vil klemme meg og med to ord, «min pappa», oppsumere hvor mye han har savnet meg. Min eneste frykt med hjemreisen fra OL er at om det blir mye snømåking og styr med barna –  da kan det hende at sjefen i huset har satt inn ny lås på døra 😉

Jeg gleder meg – dette blir morro. Håper dere får oppleve spennende, fantastiske og magiske dager i stolen fremfor TVen. Vi, jeg, er stolte over å få lov til å hjelpe det norske laget til gode OL resultater. Måtte den beste vinne! Ja så lenge han/hun er norsk 😉