Først – Gratulerer til våre utøvere. Det er fantastiske resultater om dagen.
I kveld har jeg tenkt å skrive litt om det som preger nyhetsbildet de siste ukene. Jeg vet at med å hive meg ut i debatten så setter jeg meg også opp for fall, men pytt pytt. Om journalister kan skrive sine meninger, så kan vel jeg skrive noe om mine tanker, meninger og refleksjoner.
«Norge er for gode, FIS skal sørge for at de store nasjonene ikke får fordeler, Petter er for spesiell, Marit vinner, svenskene liker ikke Petter, men har fått øynene opp for Therese, Petter hilser ikke på Emil/svenskene og snakker ikke med pressen, hoppere og andre blir spurt ut om hva de synes om Petter» osv osv. Jeg er glad det er snart jul 😉 – ja og selvsagt at vi gjør det bra resultatmessig!
Jeg begynner med det jeg kan litt om, nemlig ressursbruk innenfor det snevre fagfeltet langrennssmøring. I Norge nyter vi godt av at vi har mange fantastisk gode smørere rundt omkring i det langstrakte landet. Disse sørger for at utøvere i klubber, kretser og team får god hjelp både med skiplukk, testing og smøring. Det er lett å rekruttere gode smørere, men utfordringen er å beholde dem. Skal man lykkes på det høyeste nivået er kontinuitet særdeles viktig. Etter at bryllupsnatten er over så forstår folk at det å være smører innebærer mange reisedøgn, ofte kummerlige arbeidsforhold, HMS utfordringer, lange arbeidsdager, samt at det siger fort inn at det ikke er mange som får 12mnd lønn. I NSF har vi tatt dette på alvor og prøvd å gjøre noe med de tingene vi kan endre på. Er vi i mål? Nei!
Investeringen i smøretraileren var HMS-basert. Vi ønsket å ivareta helsen til våre smørere. Er det galt? Har smøretraileren alene sørget for bedre resultater? Nei – årsaken til at vi har fått gode resultater er at vi har komponert et smøreteam som passer sammen. I fotball vinner man sjelden med 11 keepere eller 11 spisser. Vi har akseptert at vi kan lite og at vi må teste mye og at det som fungerte i går ikke nødvendigvis er best i dag. Etterhvert så lærer man noen nyttige ting som kan brukes i videre drift. Når man i tillegg har skapt en kultur, basert på respekt, der alle er ansvarlige for å tilegne seg ny kunnskap, lære fra seg kunnskap, hjelpe hverandre, og være glad på andres vegne, ja da er mye gjort. Er vi perfekt? Nei langt ifra, men vi forsøker hver dag å bli bedre!
OPPS er slagordet til NSF. Offensiv, Positiv, Profesjonell og Samarbeidsvillig. Dette gjelder i alle ledd – også innenfor smøreteamet. Alle som jobber innenfor smørebussens 4 vegger deler disse verdiene. OOPS er limet som holder oss sammen! Det gjør at vi står sammen når vi vinner eller taper. Det sies at et nederlag er permanent om man gir opp, men det gjør ikke dagens smøreteam. Kan dette bli endret – ja selvsagt, men per idag er vi på vei frem og opp. Motgang er nok den største trusselen – og den vet vi vil komme! Jobber vi smart, steinhardt, er glad i jobben og ikke er så opptatt å telle timer – ja da utsetter vi nok trusselen en god stund. Vi velger å se muligheter i enhver utfordring. Er vi enige i alt? Er alt virkelig så harmonisk og flott? Og her kommer et viktig poeng som også gjelder for oss – samarbeid er ikke et fravær av konflikter og problemer, men en måte å løse de på. Vi trenger diskusjoner og uenigheter – det er en del av OOPS – det er en del av det som skal gjøre oss bedre. Selvsagt kommer det noen humper på veien som ligger forran oss!
Hva er poenget? Det er ikke traileren som gir gode resultater – det er menneskene i og rundt traileren som gir resultater. Smørerne ansatt i NSF er utrolig dyktige på sine felt. Noen er dyktige på flere ting enn andre, men det er OK, for vi er et lag som skal utfylle hverandre og som sammen skal bli bedre. Vi tror ikke at vi er verdens beste, vi prøver hver dag å bli det! Fyller du traileren opp med dritt – så er traileren like fin, men det som kommer ut stinker. Finnes det bedre og mer kvalifiserte personer? Helt sikkert, men denne jobben passer ikke for alle gitt dagens rammebetingelser i smøreyrket.
En liten tanke som datt inn mens jeg skrev – blant alle idrettene som deler snø som underlag er det historisk kun en gren som smører seg bort, og det er langrenn. Alle andre har, ifølge ekspertene, sjelden dårlige ski. Merkelig! Er det kun i langrenn at Norge nå har fordeler? Hvorfor er vi da så gode i andre vintergrener med mindre ressurser, som feks kombinert? Hvorfor lykkes USA plutselig i damelangrenn? Bare en tanke…
Har vi mest ressurser? Hvordan skal man regne på det? Er det smørere per utøver? Er det smørebuss eller bu? Er det tilgjengelig kunnskap? Jeg har ikke svar på dette, MEN jeg innrømmer gjerne at JA vi har det godt i NSF, JA vi har en flott trailer, JA vi har gode forutsetninger for å lykkes. Det som er helt sikkert er at det er andre nasjoner som har flere smørere, færre utøvere per smører, bedre lønn i forhold til lønnsnivå i sine hjemland, bedre kontinuitet osv osv, men fakta er at vi prøver å se på hvordan vi, gitt vår situasjon og posisjon, skal bli bedre. Kan eller bør dette reguleres? Vi kan og skal ikke bli dårligere for at andre skal lykkes bedre! Vi kan ikke teste mindre pga av at andre nasjoner ikke orker å teste like mye som oss. Ei heller skal vi komme senere på jobb eller slutte tidligere bare fordi andre lag gjør det. Jeg mener at det er viktig med en god og åpen prosess der vi sikrer at andre nasjoner får hjelp til å ivareta bla HMS tiltak. Det er også viktig at vi deler på kunnskap om hvordan vi jobber. Langrenn er en liten idrett, og vi må ta vare på og hjelpe hverandre! På disse feltene er Norge og NSF gode. Undersøkelser gjort av STAMI relatert til helseutfordringer i smørebua har blitt gjort tilgjengelig for andre nasjoner. Vi har invitert alle nasjoner inn i smørebussen for å vise frem og diskutere våre HMS tiltak, vi har hjulpet nasjoner med å forklare hvordan en smørebuss kan finansieres og bygges, vi har stilt opp på seminar for det Estiske skiforbundet, vi har møtt med Team GB om Ski2014 og viktige skirelaterte prosesser, vi har sluppet norsk og utenlandsk presse inn i bussen, vi har kurs for klubber, kretser, Kari og Ola – ja det neste er at vi henger opp en lapp med hva vi har under skiene.
Satt på spissen, og for å være litt useriøs – jeg tror ikke Norge får gjennomslag for at Finland, Sverige, Russland, Canada og USA skal rive ned noen hockeyhaller slik at vi kan slå dem oftere, ei heller tror jeg at Brasil eller Spania vil legge treningsleire til snøbelagte fotballbaner eller spille med 9 spillere, eller at USA og Australia tapper vann ut av noen basseng. Skal vi slå de er vi nødt til å finne ut hvordan vi skal bli bedre gitt våre premisser. Det handler om å ta ansvar for egen læring og resultater. Slenger man innom temaet arbeidsmiljø – så tror jeg ei heller det finnes en person i Norge som er villige til å gi fra seg sin arbeidsplass og arbeidssituasjon i bytte med en dårlig belyst og ventilert kontainer- eller telt-løsning – selv om kanskje andre land innenfor samme industri jobber lengre timer under mer kummerlige forhold til lavere lønn og med kortere ferie. I de fleste industrier i Norge vil man nok akseptere at vi må ta vare på de konkurransefordelene vi har – og generelt sett er Norge god til å investere i sin viktigste ressurs – nemlig menneskene.
Svenskene kom først med smøretrailer og har nå 2 stk. De gjør som oss og bygger en ny løsning. Sveits og Østerrike har sine mobile smørebuer på plass, og om ikke lenge har Tyskland, Italia, Finland og Russland sine klare. Jeg mener at det er utrolig bra at flere nasjoner tar smørernes arbeidsvilkår og helse på alvor!
Norsk langrenn seiler i sterk medvind om dagen. Det som er 100% sikkert er at en gang vil vinden snu. Ingenting varer evig. La oss nyte øyeblikket og feire våre idrettshelter og folkene i støtteapparatet (på landslag, i kretser, i klubber og team). Jeg er stolt over å få lov til å jobbe for NORGE sitt landslag, og jeg mener at Norge og nordmenn bør være stolte over at vi er gode i langrenn – til tross for at det er en liten sport.
Til Marit, Petter, svensker, Therese, Justyna, Martin, journalister, Emil, Eldar, Niklas, Marcus, Dario, Pølsa, hoppere, og alle andre som jeg glemte – stå på. Jeg er evig takknemlig for at mediainteressen rundt langrenn er så stor. Det betyr at folk bryr seg om vår nasjonalidrett – og det er det som motiverer oss til at imorgen skal vi atter en gang prøve å bli bedre enn det vi var i dag. Kunnskapstørsten er der – og kombinert med viljen til å jobbe intelligent og hardt over lang tid – så skal vi nok levere gode ski med eller uten fancy trailer.
Det er alltid grønnere på den andre siden av gjerdet. Det er ingen tvil om at vi også skulle ønsket fordeler som vi har hørt andre har, statspensjon etter lang og tro tjeneste, garanti om gratis utdanning etter at langrennsski og klistertuber er lagt på hyllen, jobbsikkerhet, bedre anlegg, statlig ansatte trenere og støtteapparat – men fakta er at vi ikke har det, og vår jobb er å se muligheter der andre ser problemer.
Så da er det bare å fyre løs med argumenter for og imot – nå har iallefall jeg skrevet hva jeg synes – og er mer enn villig til å lytte til hva andre mener. Målet med diskusjonen må være at vi finner gode løsninger for langrenn slik at fremtidige generasjoner også skal få lov til å ta del i den idretten vi elsker. Kunnskap er stafettpinnen som vi skal gi videre til morgendagens helter, uten den er ikke traileren verdt så mye. Takk utøvere, trenere, ledere, støtteapparat og media for at dere leverer så bra og holder liv i langrennsinteressen!
Imorgen er det finale i minitouren i Kuusamo. Det blir spennende og se hvem som vinner – løpet er ikke over før man krysser mållinjen.
knutnystad 