knutnystad

Vinteren er her. Det betyr for meg lange dager ute på ski med mye svetting og FRYSING på hender og føtter.

I helgen var det en del minusgrader og jeg fikk testet noe som iallefall løste halvparten av utfordringen, nemlig varmesåler med en hendig fjernkontroll for å styre varmen. Helt genialt – og fungerte utmerket. Innimellom slagene vardet bare å lade opp for ny runde.

Da er det bare et gjenstående problem som skal løses – finne et lignende produkt for hendene som kan brukes mens man klorer seg fast til lange karbonstikker. Google neste…..

Ja det er vel å ta litt hardt i, jeg er vel strengt tatt oppvokst enda lenger nord – men det bare føles slik. Kuusamo, eller rettere sagt Ruka, er langt nord i Finland. Her er det bare å innstille seg på lite dagslys, minusgrader i fleng, og et tett program.

Som seg hør og bør ble vi møtt på flyplassen av Finlands viktigste fremkomstmiddel. Den minste grønne er selvsagt for junior – alle skal ha. Egentlig litt rart at det ikke var en rosa for mor i huset?

Vi har fått testet ski som bare F. Er redd for at enten blir jeg i form til jul, eller så blir jeg overtrent. Første dag ble det 92 runder i øvre del av sprintløypa og siden har det gått jevnt unna! Her er det nulltesting av testparken, diverse produkttester, manuel-struktur, og løperski. Vi har heldigvis fått med oss noen ekstrahjelpere fra Norge, samt god hjelp fra trenere og ledere.

Testing av ski er blitt en god brubygger mellom de forskjellige «lagene» . alle bidrar. Dette skaper et godt samarbeide på tvers av funksjonene, og det øker forståelsen for hverandres hverdager på renn.

Som sagt har vi med 4 personer som ikke er en del av det faste laget. De gjør en fantastisk jobb. For oss er det flott å ha med ekstrafolk slik at både vi kan tilegne oss ny kunnskap, samt at de kan ta med seg erfaringer hjem til sine miljø. Klarer vi å dele på kunnskapen så blir alle bedre.

Andre etasje på bussen er en stor HIT. Nå blir vi vel aldri kvitt utøverne 😉 Som dere ser – noen leser, andre er på telefon, og resten ser på TV og prater piss

Resultatene har så langt vært meget bra! Det er morro å se at utøverne lykkes. Marit ser ut til å være tilbake, sprinterne gjør det bra – ja til og med på distanserennet idag! Jentene leverte en solid laginnsats idag på 5km. Gutta var imponerende på 10km klassisk – en stund var det kun normenn og russere i teten. Petter klatrer også sakte men sikkert på listene. Synd med Celine i går i sprintfinalen – hun ble regelrett taklet. Noen er selvsagt ikke helt fornøyd med egen innsats, men slik skal det være.  Det er enda tidlig.

Imorgen er det finale på mini-touren! Vi krysser fingrene og håper på en god dag.

Her er en del bilder fra Beito. Det var flott å komme igang igjen. Skal man bli god på å jobbe sammen er det viktig at vi får noen muligheter til å trene før sesongen braker løs.

Dette kommer sent – vi er nå i Kuusamo, men det ble så mye å gjøre de få dagene jeg var hjemme at tiden rett og slett ikke strakk til.

Masse ski skulle egentlig testes, men forholdene var ikke helt tipp topp, så det ble spart til senere. Vi fikk god tid til grunnprepp, samt innrette oss i den nye smørebua!

Smørebenkene fungerte utmerket. Det ble faktisk veldig bra med lokal ventilasjon, med avsug både i hetten over benken, samt på selve strykjernet. Vi kjører idag en vifte på hetten, og en støvsuger per strykjern.

Andre etasje ble meget godt tatt imot av løperne. Etter lange treningsøkter og harde konkurranser var det bare smil og se når de tuslet rundt omkring i andre etasje i sokklesten, fikk seg noe å drikke på kjøkkenet, eller glodde litt på skirennet før de selv skulle ut i ilden.

Det ble tid selv for smørerne å ta en pust i bakken!

Martin stilte opp i år også! Flott at ungdommen har lyst til å være på Beito sammen med oss oldiser!

Avslutter med et solbilde – i Kuusamo er det få muligheter til å få oppleve det naturfenomenet!

Mange blide fjes etter dagens gladnyhet.

Gladmelding for NSF…AKER ER MED VIDERE!

Forholdene er bra i løypa. Litt småstein, men det overlever vi.  Det har vært meget mildt og til tider mye trafikk i løypa denne helgen. Tør ikke tenke på hvordan det ville vært hvis de ikke hadde lagret snø fra i fjor.
Velger man litt andre tidspunkt å trene på enn eliten, ja da er man nesten alene.vi krysser fingrene for kuldegrader og 20 cm nysnø.

….er nok det de fleste mener er gode ord for å beskrive denne tiden av året før snøen legger seg. Og jeg må innrømme at ordene klang ganske godt da jeg kjempet meg gjennom dørstokkmila ut i boden for å grave frem hodelykt samt gore tex sko med pigger.

Dagens gjøremål var ferdige. Stillheten hadde lagt seg over Casa de Nystad og jeg hadde bestemt meg for å ta en joggetur i nattens mulm og mørke. Hvis dere passerte Nittedal og så en kar med hodelykt som forsvant inn i skogen så var det meg. På grensen til galskap vil nok de fleste si, men jeg hadde bestemt meg for at det skulle bli en treningstur selv om klokken og fornuften sa noe annet.

Med månen som et uskyldig vitne som hang bak noen grå skyer så ble dette en fantastisk tur på smale stier. Det var godt å tenke gjennom alle dagens gjøremål, spørsmål, telefoner, ja og selvsagt alt man hadde glemt. Kanskje der ute kunne jeg finne noen svar.

Petter signerte idag – og jeg må inrømme at jeg brukte noen km, mens jeg stirret ned lystunnelen som viste vei, på å fundere hvordan situasjonen med han blir i år. Vi har ikke gravd nedi hans skiposer på veldig lenge, og selv om snøen ikke ligger over alt i Norges land, så er det ikke lenge til OL. For å gjøre vondt verre blir alle slipemaskinene pakket rett over nyttår og sendt til Russland, samt at vi knapt er hjemme før påske. Rekker vi alt vi trenger å gjøre? Får vi testet alt av nye ski mot de gamle? Slipt om til nye sliper? OG dette uten at det skal gå utover noen andre på laget? Jeg kom vel ikke opp med noen revolusjonerende plan eller svar, annet enn at uansett hva vi rekker, og hvem det går utover, så får vi vel skylda i media uansett – men det tåler vi! Det er en del av jobben. Det er bra folk har meninger – selv om ikke alle er like rettferdige eller korrekte.

Det var den joggeturen ja – apostlenes hester, skodd med vantett fottøy med pigger, og med en hodelykt som veiviser, loset meg trygt og sikkert gjennom alt som naturen kastet mot meg av utfordringer. Is, røtter, søle, stein og møkk ble enkel match. Det var faktisk forfriskende å være i skogen alene i mørket. Selv om jeg løp en kjent runde så ble det en helt ny opplevelse. Da jeg var midt ute i det store mørket møtte jeg en fyr med hund som sto på siden av stien. Lettere forfjamset satte jeg lyskasteren rett i ansiktet hans og effektivt fjernet hans nattesyn for noen timer. Da jeg løp forbi han mumlet han noe som jeg er ganske sikker ikke var et hyggelig hei, men en eller annen forbannelse på flomlyset mitt. Jeg lo litt inni meg selv og tenkte – fy fan for en tulling – ute midt på natta…..uten lykt –  jaja jeg håper hunden var trent som blindehund.

Å løpe i mørket er vel ikke å anbefale for de som er mørkredd, frykter ulv, spøkelser, troll og andre vesen, MEN denne mørke kalde våte tiden av året kan tilby mange flotte turer bare man har rett utstyr og motivasjonen er tilstede.

Til slutt – turen gav kanskje ikke så mange svar på uløste «verdensproblem», men det var godt å ha litt tid for seg selv til å tenke, reflektere og sortere tanker – svarene kommer nok etterhvert – og bonusen var en flott liten trimtur. Kom dere ut i marka!

Ja dette er nok et spørsmål som mange har grublet på. Alle kommer til noen veikryss i livet der man må ta noen valg. Noen er enkle og andre er mer utfordrende. Snart er det min tur til å bestemme hva jeg skal gjøre når jeg blir «stor».

Kontrakten min med NSF og OLT går ut etter OL. Jeg har blitt forespurt om hva mine planer er for fremtiden, men jeg har svart at det vet jeg ikke enda. Jeg har rukket å bli grå i det lille håret jeg har igjen, men det er nok aldren og ikke arbeidsoppgavene som har tynget. Hjemme har jeg to fantastiske barn og en super samboer (håper hun leser dette og at jeg får plusspoeng før sesongen). Våre barn er 2 og snart 8 år gamle. Min samboer er i full jobb og tar skole på si. Det er vanskelig å svare på hva jeg skal gjøre videre, for svaret går, i mine øyne, ut over noen eller noe. Først og fremst har jeg en forpliktelse til å være en god far til mine barn – de er det viktigste for meg (ja og selvsagt god samboer for dere som er litt pirkete). På jobben er jeg nok relativt lett å erstatte. Alle kan bli erstattet – og det er enklere jo tidligere man finner sin erstatter og begynner å lære dem opp. Det er bare et problem – jeg har jo så jævla lyst til å fortsette.

Hvordan kan man ønske å reise land og strand og være borte fra familien stort sett konstant fra snøen kommer til snøen smelter? Akkurat det å være borte så ofte og lenge har jeg dårlig samvittighet for! MEN  – jeg har en fantastisk jobb som er utrolig spennende. Smørelaget er en herlig gjeng mennesker som har det morro sammen. Løpere, trenere og ledere er flotte personligheter som vi jobber sammen med, og som inspirerer oss til å strekke oss enda litt lengre for å bli bedre. Kort oppsumert – det er et kjempebra miljø i en spennende arena! Det skal sies at jobben passer jo meg bra – jeg liker frihet med ansvar.

Jo mer man øver jo bedre blir man. I min subjektive vurdering så mener jeg at idag er jeg bedre enn da jeg ble ansatt. Det gjelder alle som har jobbet lenge med noe. Det å gi seg på topp er forsåvidt OK, men har vi sett toppen? Det er så mye som kan bli bedre – og nå har jeg rukket å fått fotfeste – det gjør at jeg, i teorien, bør være mer effektiv til å skape og implementere nødvendige endringer.

Nå kan det hende at skjebnen vil det annerledes og at jeg slipper å ta dette valget. En løsning kan tvinge seg frem om jeg mister jobben etter et begredelig OL, men den tid den sorg. Vi skal iallefall ikke få dårlige resultater på grunn av at vi ikke har jobbet hardt nok. Går vi ned så skal det være med flagget til tops, vel vitende om at vi prøvde alt for å lure vær- og snø-guder i fjellene ved badebyen.

Da kommer snart familien hjem fra skole, barnehage og jobb. Det er vel bare å bite i det sure eplet og ta tøflene på og tusle inn på kjøkkenet – de er vel sultne når de kommer hjem. Jeg får gruble litt videre på spørsmålet om hva fan skal jeg finne på når jeg blir stor. Er jeg klar for nye utfordringer? Vil noen ansette en gamling med klister i nevene og fluorpulver i håret? Vil mine 6 år på skolebenken i USA og min MBA diplom  ha noen verdi når man ikke aktivt har brukt den som vanlige A-4 mennesker? Bottom line – dette finner jeg ut av. Jeg finner alltid på noe å gjøre. Nå er det OL som gjelder – full gass fremover!

Smørebussen er nesten komplett. Det er litt ubetydelig finpuss som gjenstår. SKAB har laget en doning som er 110 m2, to etasjer, eget pulverrom, skilager, balkong, møterom, «kjøkken»,og  «TV-stue» – høres ut som et flott rullende superpalass (det er det) MEN dette er en arbeidsplass for smørere, utøvere og ledere.

I forrige smørebuss hadde vi et stort rom med sentralventilasjon, samt lokal ventilasjon for strykjernene når de ikke var i bruk. Denne gangen har vi modifisert litt både med tanke på arbeidsfordelingen, rominndelingen og ventilasjon for å bedre på vår HMS-situasjon.

Hovedutfordringen er fjerning av finstøv som dannes under pulverlegging. Dette bør fjernes der det blir produsert, samt at man begrenser potensiell spredning. I fremre del av smørebussen har vi laget et eget pulverrom der de to som er ansvarlig for gli jobber. Dette isolerer «pulverutfordringen».

Alle smørestasjonene har fått en avtrekkshette som fanger opp og ventilerer ut skadelig røyk/støv. Stasjonene har også hver sin integrerte støvsuger som sørger for kjapp og effektiv rengjøring. I tillegg har vår glisjef, Ronnie Frydenlund Hansen, sammen med IDT, utviklet et smørejern med avtrekk. Vi gleder oss til å teste ut systemet i full skala. Utfordringen med så store utskiftinger av luft blir å sørge for at vi får god nok tilførsel av varme. Neste steg på veien blir å teste/dokumentere at vi faktisk oppnår tilstrekkelig ventilasjon, samt finne en smart metode for å gjennvinne varme. Vi blir nok ikke å kvitte oss med gassmaskene enda, men heller fortsette vårt gode samarbeide med SKYDDA og STAMI for å skape en sikker arbeidsplass.

I andre etasje er det oppholdsrom med kjøkken og TV. Det gjør at for første gang kan vi nyte et par skiver med brunost uten pulver. Kan hende den går ned litt tråere uten fluorpulver, men vi satser på at det er en helsegevinst 😉

I andre etasje kan alle på laget ha møter, lage litt enkel mat, og skifte. Utøvere kan få behandling, eller studere teknikk.

Spørsmålet er da – blir vi bedre med en slik buss? Smørebussen i seg selv gjør oss ikke bedre. På lang sikt håper jeg selvsagt at svaret er JA, men uten de rette gode folkene så er smørebussen et fint skall vi kan gjemme oss bak. Til syvende og sist er det menneskene som utgjør forskjellen, men ved å vise at vi tar deres arbeidssituasjon og helse på alvor så mener jeg at kontinuiteten blir bedre. Klarer vi å rekruttere og holde på de rette folkene lengre, uansett funksjon, så blir vi bedre.

Om ikke noe annet så har vi satt fokus på arbeidsmiljø og helse – og det er viktig. For å være dønn ærlig – på slutten av dagen driver vi med underholdning – ikke noe resultat er så viktig at vi har råd til å leke med noens helse.

Da var 3 dager med SkiExpo over. For oss i NSF langrenn var dette en flott opplevelse!

Fra fredag ettermiddag til søndag var det en jevn strøm av folk som ville se den nye smørebussen, samt få noen gode råd og tips før den første vintersnøen.

Mange lurte på om dette var virkelig DEN smørebussen som vi kom til å bruke, andre lurte på om hvordan vi klarte å kjøre en så lang, brei og høy henger på veien, mens andre igjen vandret rundt og ikke forstod de var inne i «smørebua» til NSF.

Det var iallefall flott å se og oppleve gjennom disse 3 dagene at interessen for langrenn og vintersport er generelt meget høy. Dette lover meget bra!

Personlig så stilte jeg til start på messen UTEN stemme. Jeg hadde hatt smørekurs på onsdagen og kunne ikke snakke. Å ta stemmen fra en Nordlending er som å ta våpen bort fra en soldat. Det gikk forsåvidt bra, men å være på messe hes og uten stemme er ikke å anbefale når man skal gi kurs og svare på haugevis av spørsmål. Det gikk på et vis.

For oss i NSF er det viktig å dele på kunnskap samt være synlig blant folk flest når det byr seg en mulighet. Det er ikke ofte at vi stiller opp og er tilgjengelig for alle.

Ski- og utstyrs-markedet er blitt så stort at mange er, for å si det mildt, forvirret i jungelen av tilgjengelige produkter. Besøkende ble lettet over å få enkle tips og råd om hvordan skituren kan bli en bedre opplevelse, uten at bankkonto og pengebok må skrapes, eller at mange timer må legges ned i smøreboden.

Til alle dere som stoppet innom – takk for at dere kom på besøk. Jeg håper at dere kan gi noe av det dere lærte videre til andre som trener litt påfyll av kunnskap. Husk å gjør det enkelt og nyt skiturene.

Her er linken til tipsene som jeg postet før helgen.

Lykke til!