Idag ble min svigermor 60 år. Det er ingen alder. Nettstedet http://www.skihistorie.no har skrevet en flott artikkel om Rutt og familiens liv som toppidrettsutøvere i Sovjetunionen og Estland. Gratulerer med dagen!!
Kom dere til fjells. Helt fantastiske forhold på Gålå. Bare å bestille på Høyfjellshotellet til påske.
Under OL, når mediastormen herjet som verst, bestemte jeg meg for å ikke lese noe som stod på nettet. Da jeg kom hjem måtte jeg gi et foredrag. I mine forberedelser oppdatere jeg meg på hva som hadde blitt skrevet – og dette innlegget er basert på det jeg leste på internett samt samtaler med kollegaer, venner og familie. Jeg lurte lenge på om jeg skulle «poste» det, da jeg regnet med at det ville føre til misforståelser og mye støy, MEN bloggen er jo nettopp om meninger, tanker og refleksjoner. En advarsel – innlegget er langt.
Jeg skrev et lite blogg-innlegg som het «Frykter jeg OL» noen timer før jeg reiste avgårde til Sochi. Lite viste jeg da om at mye av det jeg skrev kom til å bli veldig reelt iløpet av OL-perioden. Jeg anbefaler at dere leser den historien før dere leser videre!
OL ble en nedtur for smørebua. Det ville vært lett å aksepterer medaljefangsten om vi hadde levert best ski i alle renn. 5 gull, 2 sølv og 4 bronse er tangering av rekorden både for antall gull og antall medaljer – vi har aldri vunnet mer i tidligere OL, vi nådde målsettingen om å være beste langrennsnasjon, men også vi ville så mye mer – da er det lov å være skuffet.
For prosjektet Ski2014, samarbeidsprosjektet mellom langrenn, kombinert og skiskyting, var det et meget bra OL. Kombinertgutta lyktes endelig etter mange mesterskap uten gull! Det var viktig! Skiskytterne hadde også mange gode prestasjoner – spesielt imponerende og motiverende at Ole Einar rasket med seg enda flere gull!
Som smøreteam er vi en del av et fellesskap som har trent og forberedt oss i mange år for utfordringene i OL. Vi har bygd solide prosesser basert på empiriske erfaringer som skal gi svar som er relevante til den distansen det skal konkurreres i. Smørelaget har nytt godt av god kontinuitet i sine rekker ved å blant annet aktivt investere i HMS tiltak (smøretrailer) og lengre kontrakter (flere måneder ansettelse per år). Vi har akseptert at vi ikke kan svaret, og at vi må stole på tester gjort der og da, og alltid velge det som er testet som best. Et godt fungerende system med klare prosesser som er innøvd er ingen garanti for suksess, men fungerer over tid som oftest best. Noen ganger skjer det at lag med små ressurser som tester mindre, enklere og simplere har bedre ski enn oss, men det er ikke ofte. Flåsete sagt – det er folk som vinner i lotto, men systematisk sparing over tid er for de fleste den beste løsningen. Under OL var det mange som hadde bedre ski enn Norge. Hvordan kunne dette skje? Ja det ble en smørebom, men jeg har, og hadde, 110% tillit til våre smørere, testere og slipere! Det ble lansert mange teorier om våre sliper ikke var gode nok – det stemte ikke. Ski som vi slipte om ble bedre! Det ble stilt spørsmål om vi hadde fått alle nye smøreprodukter – jeg sa at vi velger heller å konsentrere oss om de produktene og utfordringene som vi har enn fantomprodukter som alle har hørt om men ingen har sett og som vi ikke har peiling på om ville gitt et bedre resultat (dog det skal sies at 2 leverandører kom raskt med nye produkter – som forøvrig ble testet og som ikke var bra nok). Vi ønsket å bidra til at de norske utøverne skulle kjempe i teten på samtlige renn – slik ble det dessverre ikke, og det er bare å beklage at til tross for iherdig innsats og mange timer i bua og i løypa så ble ikke sluttresultatet fra oss bedre.
Skiene var bra i begynnelsen, men etter noen kilometer stoppet de opp. Det eneste vi lyktes med i enkelte renn var å bevise en gang for alle at skal man være med i toppen så er man avhengige av gode ski. Det er en mager trøst å vite at vi har klart dette ofte før, men vi klarte det altså ikke når det gjaldt som mest. For smørelaget, tro det eller ei, så er de viktigste utfordringene alltid fremfor oss, vi ser ikke bakover og blir blendet av lyset fra edelt metall – vi lærer og går videre. Vi har vært verdens beste smøreteam, men vi reiste ikke til OL med den holdningen eller fasiten i hånden. Vi var helt klar over at det kom til å bli utfordrende og skulle vi lykkes var det kun hardt arbeide over tid som var rett fremgangsmåte. Dette har vi aldri lagt skjul på i media, men det ble mer utfordrende enn vi hadde trodd. Smørebommer kan vi aldri gardere oss mot, og de har skjedd før for mange dyktige smørere. Vi vet at de kommer – vi vet bare ikke når. Til tross for gode forberedelser slet vi mye under OL – vi var langt fra verdens beste smøreteam, men vi kan bli det igjen! Vi fikk skuta på rett kjøl på grunn av at vi jobbet som et lag og at vi uten frykt fulgte våre arbeidsrutiner! Det ledet til nye oppdagelser som vi fikk god bruk for mot slutten av OL, og sikkert i årene som kommer.
OL gjør noe med folk. I medgang går alt på skinner. I motgang lærer man mye om seg selv, om laget, og om de rundt seg. Man finner ut om limet som holder et lag sammen er godt nok. Det er interessant å observere hvordan dynamikker, systemer og personer forandrer seg. Noe blir faktisk bedre, mens andre ting blir verre (les media – mer om dette senere). Testing av ski og produkter har de siste årene blitt en brubyggerfunksjon der trenere, leder, smørere, slipere, testere og løpere har jobbet sammen for å skape et resultat. OL var intet unntak. Når det blåste som verst og skuta tok inn vann så var det denne prosessen som samlet oss – det ble en slags terapi for motgangen, der hver kilometer, pulsslag og svetteperle tok oss et steg nærmere svaret – SAMMEN. Hele troppen sto samlet gjennom OL. Langrenn, skiskyting og kombinert jobbet som ET lag der all informasjon og testing ble delt mellom buene. Alle viste ekte idrettsglede over grenenes fremganger og medaljer! Det var ingen høye stemmer, det var ingen pekefingre, det var ingen nedlatende kommentarer eller kalde skuldre, ikke noen form for mytteri – alle bidro, uavhengig av jobbtittel, som best de kunne uten å tenke på seg selv – laget og dets behov ble satt først! Kameratskapet blomstret, hjelpende hender strakk seg frem, ide-kassen ble fylt opp, fokus ble på å løse utfordringene sammen og ikke på å grave oss ned – alle ville hjelpe Systemet bugnet over av flotte rakryggede medmennesker og medarbeidere som gav sitt ypperste for å bidra til god stemning, motivasjon og resultater – til tross for bølger og sterk motvind. Det som skjedde i Sochi motiverte meg/oss – det gav meg troen på at uten de rette medarbeiderne lykkes man aldri! MEN som vi opplevde så er ikke et sterkt sikkerhetsnett noen garanti – det kan allikevel gå rett til helvete. Jeg er stolt over det laget vi hadde i OL – hadde jeg hatt muligheten til å skru tilbake tiden hadde jeg ikke hyret nytt mannskap!
Som smøresjef har jobben min vært enkel de siste årene. Jeg har vært tilrettelegger og tester for et selvmotiverende dedikert kunnskapssøkende gjeng. Det har vært mange gode mesterskap, tourer, og verdenscuprenn. Resultatene har vært eventyrlige. Herrelaget har prestert bedre enn på mange år, og damelaget har vært kritiserte for at de dominerer for mye. Smørelaget har blitt kritiserte for at vi bruker for mye ressurser (selv om det er helsen til smørerne og arbeidsforholdene til utøvere og ledere vi har vært opptatt av). OL ble «reality check». Når det går dårlig er det min jobb å ta ansvar – dog jeg skulle ønsket at jeg hadde sluppet. Jeg trives ikke i blitzregnet, men jeg har ikke råd til at de som er eksperter på gli, feste og løperski blir opptatt med å forklare seg i media. Vår jobb er i felleskap å finne ut hvordan vi skal løse smøreutfordringene. Jeg er ingen ekspert i media, jeg er ikke et frivillig offerlam, jeg er ikke en martyr – men noen måtte ta den jobben. Det betyr ikke at jeg ønsker, trenger eller forventer sympati. For å klare dette var det mitt ansvar å skape så mye rom som mulig mellom blitzregnet, TV-kamera, journalister og smørebua – og samtidig motivere og lede gjenget i bua. Et suksessfylt angrep i fotball resulterer i mål, men før det skjer så har noen i skapt rom, noen har bygd opp et angrep, noen har lagt en pasning, og noen skyter ballen i mål. Slik jobber vi også. Det er ikke noe problem å gå på planken når en vet hvor hardt de jobber OG når du vet at de beskyttet ryggen din uansett. Du skal lete lenge etter folk som er mer dedikerte, motiverte og kunnskapsrike! Jeg ofrer gjerne hodet på et sølvfat for smørebua, slipere, testere, ledere og løpere – så lenge kroppen kan bli med på test. Jeg er stolt av laget.
En kamp jeg kommer til å tape er selvsagt når jeg retter et kritisk lys mot media, men det er det verdt. Vi fortjener kritikk når vi ikke oppnår gode resultater. Vi burde hatt best ski i Sochi – salt, vær og ukjente snøforhold er ikke gode nok eller akseptable unnskyldninger – vi har nok ressurser og erfaringer til å burde kunne løse de fleste smøregåter. Vi var bare såre enkelt ikke gode nok. Det er ikke flaut å innrømme det helt åpenlyse. Nok om det – la det være sagt – vi trenger media! Vi overlever ikke uten dem. Uten de får vi ikke formidlet vår beskjed eller fortalt vår historie. Vi driver i underholdningsbransjen. Spørsmålet er, hvor går grensen mellom hva som er fortjent/akseptert kritikk og ren hets og forfølgelse? Det skal innledningsvis sies at det ikke er rett å skjære alle over en kam. De fleste veteranene i media er fantastiske mennesker som gjør en strålende jobb, men det er noen få som alltid ødelegger, og det er KUN disse få dette handler om (men når media selv leser dette så klarer de nok ikke å dy seg og de kommer til å si at dette har Knut sagt om ALLE) Det er også på sin plass å poengtere at det ikke er journalistene som lager avisen eller poster historiene på nett – det er et media som står bak – og det er sikkert mange dynamikker som gjør det vanskelig å si med sikkerhet hvor det egentlige ansvaret ligger. Jeg kan ikke så mye om mediaverden – annet enn at gode historier selger mer aviser og gir mer klikk – men når sant skal sies så er det vel ikke så mange av de journalistene/reporterne jeg skal skrive om så kan så mye om ski eller smøring heller. Mangel på kunnskap om faget stopper iallefall ikke de – så hvorfor skal det stoppe meg?
Når endelig ordet SMØREBOM kunne brukes med fete kursiver på enhver ledig strimle avispapir og pixel på internet – ja da koste media seg. Hadde jeg ikke vist bedre, og hadde jeg vært en uskyldig liten flue på veggen, da hadde jeg trodd på konspirasjonsteorien om at norsk media var betalt av andre nasjoner for å gjøre vår arbeidshverdag til et sant helvete. Verden sto stille, det var ingen hendelser på denne planeten som var viktigere enn fenomenet SMØREBOM. Over natten var jeg og laget mitt portrettert som den mest forhatte gruppen i Norge. Et ny vri i det tidløse mystiske kjærlighetsforholdet til langrennssmørerne utviklet seg i media – alle elsket å hate oss og alle hatet å elske oss. Vi ble beskyldt for å ødelegge for utøverne. Før OL ble vi beskyld for å sole oss i glansen av gode resultater. Slikt er vanskelige å forstå og forklare, annet enn at langrenn vekker urinstinktet hos nordmenn. Langrenn engasjerer så til de grader.
Internet er en fantastisk ting – her kan man måle hva som interesserer folk. Klikkene gikk til værs på de første historiene, og de påfølgende historiene måtte krydres for å tilfredsstille folkets sult etter skandaler. Trollene fikk en ny favorittrett – norske smørere i Sochi. Ja jeg sa krydres – mange av historiene som ble servert var i beste fall basert på «snapshots» av virkeligheten. Alt ble slukt rått. For oss som var/er midt i det er det ikke overraskende å se hvordan media sakser til historier fra intervjuer og pressekonferranser for å lage de enda mer spektakulære – alt ofret på alteret for mer klikk og likes. Var det noe et media ikke turte skrive – ja da var det bare å vente til at noen andre gjorde det, så kunne de feige referere til nevnte sak og slippe billig unna fremtidige forklaringproblemer. Krydrede påstander ble presentert og folk ble kontaktet slik at man kunne skape en god grobunn for intriger, krangler, spekulasjoner og uenigheter – alt gode virkemiddel for viktige oppfølgerhistorier! Det var konkurranse blant mediene. Vi kunne ikke smøre, vi kunne ikke slipe. Historier om kunnskapsløse, inkompetente, arrogante smørere som ikke fant noe svar fikk kommentarfelt og sosiale media til å bugne over av spydigheter og kvalme. Folk elsket det! Sinte hatere fikk utløp for sin aggresjon i sosiale media og noen begynte tilogmed å sende sms og eposter hvor de med fult navn, adresse og telefonnummer deklarerte hva de syntes om meg, laget, trenere og hva jeg/vi burde finne på etter OL. En stund lurte jeg på hvilken kriminell aktivitet jeg måtte ha deltatt i for å ha blitt mer forhatt.
Smørere, trenere, ledere og løpere har yrkesstolthet og var skuffer over innsatsen – vi unnskyldte oss offentlig og prøvde vårt beste for å endre smøreresultatene. Jeg lurer fælt på om disse journalistene/reporterne jeg beskriver har yrkesstolthet – er de i det hele tatt interessert i å formidle sannheten, eller er de kun deltakere i en konkurranse om å få mest lesere/kommentarer der impliserte personer kan ofres for en god sak og justering av sannheten er aksepterte verktøy? I 2006 ringte en journalist meg med et spørsmål. Jeg var på besøk hos min mor på Fauske og var ute på en kveldstur med familien. Jeg svarte at det han spurte etter ikke var sant. Hans svar overrasket meg da, men ikke nå – han sa «bare jeg skriver lenge nok om det så blir det sant til slutt» – amen.
Etter regn kommer sol – og det gjorde det så til de grader. Plutselig, når alt var som mørkest så begynte entusiastiske heiarop fra de norske langrennsskoger å overdøve fresingen fra haterne på sofaen og foran PC-en. Langrennsfolket hadde våknet og stilte opp for laget sitt. Det var litt Kollen-stemning – der publikum jaget oss frem gjennom tåka og viste vei. Stå-på-meldinger, lykke-til-meldinger, tips- og råd-meldinger, ikke-gi-opp meldinger haglet inn! Smørere, trenere og løpere fra andre land kom uoppfordret bort til oss og gav sin støtte – de viste god sportsånd og kameratskap! Det var begynnelsen på slutten for smøremarerittet! Takk til alle dere der ute!! Vi testet og testet – journalistene var flokket rundt oss som ulver rundt et skadet dyr – ulvene ventet på at vi skulle gjøre feil, at vi skulle atter en gang drite oss ut. Vår tid i smøreskjærsilden ble foreviget og dokumentert etter alle kunstens regler med mange terrabyte bilder, intervju og opptak – men så snudde det – Marit og Ingvild vant med stor margin. For noen fantastiske kvinner, for noen fantastiske lagspillere! De feiret, de smilte, de gav av seg selv og de skrøt av gode ski og støtteapparatet. Som dugg for solen var ulvene borte. En god tid etter rennet kom det en hyggelig journalist og en fotograf innom for å høre hvordan det gikk – jeg forklarte at det gikk mye bedre. Endelig var utøverne i fokus, og vi kunne fornøyd stå i bakgrunnen og vite at vi hadde bidratt til et godt resultat. Noen dager senere ble jentene 1-2-3. Det var ikke en journalist å se i en mils omkrets av smørebua – gode resultater fra oss selger ikke så bra – og det var visstnok helt OK å forlate oss med opprevne seil etter en tøff storm. Jeg fikk en flott sms fra en journalist – det varmet!
Frykter jeg OL nå? Nei – som jeg skrev – det som skjedde er en del av vår vanlige arbeidssituasjon. Vi bruker dette stresset som en positiv energikilde til å gjøre en grundig jobb. Vi jobber like hardt og nøye uansett resultat – vi lærer og går videre. Selv vi kan bare gjøre vårt beste iløpet av de timene et døgn har, og da kan man ikke være redd for å ikke lykkes. Smørebommer kommer igjen – sann mine ord – men ingen vet når.
Da jeg endelig kom hjem etter en måned i Russland var det akkurat som jeg hadde ønsket og forestilt meg det. Jeg fikk feiret en forsinket bursdag med min kjære datter som var stolt over sin far uavhengig av OL-resultatene. Jeg fikk klem fra min lille sønn som med to ord, «min pappa», oppsummerte hvor mye han hadde savnet meg. OG det hadde vært lite snømåking og styr med barna – så sjefen hadde ikke satt inn ny lås i døra.
Nå er sesongen på hell. Lathi, Drammen og Holmenkollen ble flotte renn for våre utøvere. Nå er det Falun som står for tur. Det er enda noen renn å vinne, og mange poeng som skal deles ut! Vi skal gi alt for at våre løpere skal kjempe i toppen! Måtte det bli mange podium og glasskuler til norske utøvere. Jeg er veldig stolt over vårt lag. Vi har noen fantastiske utøvere – og bak dem er det et utrolig flott støtteapparat som holder sammen i seier og i nederlag. Jeg er utrolig heldig som har fått være med på denne reisen.
Som jeg skev før sesongen – jeg har ikke signert noen kontrakt for neste år og jeg har lurt på hva jeg skal gjøre i fremtiden. Først skal jeg lytte til hva ledere, løpere, trenere og smørere fra NSF, NSSF og Olympiatoppen har å si. Så langt er det ønsket at jeg fortsetter. En ting er iallefall sikkert – om jeg ikke jobber for NSF så er det ikke noe mer dramatisk enn at jeg har valgt å prioritere familien – det har vært en spennende reise. Jeg har lyst – jeg har gitt et muntlig ja – men jeg må nok ta en runde hjemme før penn blir satt til papir.
Takk til alle dere som gav og gir støtte. Dette laget er vårt – ditt og mitt. Jeg er evig takknemlig for at dere ikke aksepterer at noen få ødelegger vår sport – vårt lag. Ja vi elsker dette landet….og langrenn.
Det har vært stille fra meg på bloggfronten – mye gjøre – og ski kommer først! Så langt har resultatene vært meget bra. Gratulerer til alle som har tatt medaljer! Men – idag skal jeg skrive om dagen idag!
Det ble en fantastisk dag, til tross for noen knall og fall.
Det testes mye – og alle bidrar. Det er utrolig hva man rekker når trenere, ledere, testere og smørere drar i samme rettning. Idag hadde vi til og med Finn H. Krogh med på test. Fantastisk morro og inspirerende at en utøver er med å hjelper sine lagkamerater til gull! Takk Finn – dine muligheter til gode resultater kommer!!
Først – gratulerer til Ola som var stor nok til å gi fra seg plassen i Vancouver for at han følte seg bare 95% – reultatet ble gull til Norge i team sprint – og idag drar han hjem seieren alene, for en MANN! Gratulerer også til Anders som var uheldig i en utforbakke – men et godt resultat til tross. Så – damene – som kvalifiserer 3 til finalen – drar hjem gull og sølv – og jaggu klarer en fjerdeplass med Astrid. For noen DAMER!! Kvelden var ikke slutt – det ble sølv til Tora – meget fortjent medalje til skiskytterlaget som jobber som bare F for sine utøvere.
Så til Petters ski. Det går ikke en dag uten at jeg får spørsmål om dette temaet. Alle lurer på om Petters resultater er pga av dårlige ski. Jeg tenkte at jeg kunne skrive litt om de testene vi har gjort før sprinten idag.
Det er ingen tvil om at Team Northug og Fischer har gjort en solid jobb med skitestingen. Vår smører, Stein Olav Snesrud, som jobber med Petter, har gjort en fantastisk innsats sammen med Team Northug for å få en god oversikt over skiparken til Petter. Jeg sier takk for samarbeidet så langt til alle parter. Dette kommer til å bli meget bra.
I går, dvs dagen før sprinten, hadde Petter de beste skiene av de 4 som skulle gå. Idag før start valgte alle ski, og for å sikre testet vi alle de nest beste skiene mot Petters ski – Petters ski var bedre. Etter løpet testet vi igjen alle par som ble brukt i konkurransen. Det skal sies at føret hadde endret seg litt, men dog, det var det beste vi fikk til. Resultatet var følgende – på totalt ca 300 meter glistrekke var Ola og Eirik sine ski identiske. Petter sine ski var 60 cm bak, og Anders sine ski var 70cm bak – dvs ikke nevneverdige forskjeller. Da vet dere det. Vi må bare stå på å teste mer – det er det eneste som gir resultater! Jeg håper Petter kommer sterkt tilbake og tar gull! Vi skal iallefall gjøre alt i vår makt for at skiene både glir – og har feste når det trengs. Kos dere i TV-stolen. Jeg håper vi kan levere gode resultater i dagene som kommer. Smøreteamet er meget stolte over å få lov til å jobbe for en slik herlig gjeng utøvere!
Mange lurer nok på dette, om jeg er redd når jeg drar til OL i Russland. For bomber? For terror? Svaret er nei – det er ikke noe jeg tenker på. Frykter jeg å bli gjort til syndebukken som må stå i den offentlige gapestokken om ikke de norske løperne håver inn gullmedaljer i fleng og må betale overvekt på vei hjem pga av edelt metall. Svaret er det samme – nei. Det frykter jeg ikke. Det er jobben min, og noe som jeg, og vi, har trent på hver helg. Dette er en del av vår vanlige arbeidssituasjon. Vi bruker dette stresset (i mangel av et bedre ord) som en positiv energikilde til å gjøre en grundig jobb. Selv vi kan bare gjøre vårt beste iløpet av de timene et døgn har, og da kan man ikke være redd for å ikke lykkes. Redsel og frykt er ikke følelser vi går å tygger på før frokost eller før vi går til sengs etter lange dager – vi gleder oss til å bidra til at de norske løperne skal lykkes. Vi ser frem til å jobbe sammen som et lag med utøvere, trenere og øvrig støtteapparat for å skape gode resultater.
Dagen startet som vanlig, ja nesten. Det første jeg måtte gjøre var å måke snø. Det var enventyrlig ute i mørket – lett flott hvit eventyrsnø – tankene gikk tilbake til min dager i Colorado med mange fine dager i fjellene med dyp pulversnø. Det er jo nesten så lenge siden at det føles som et annet liv. Etter 1. økta var det å si farvel til samboer, minstemann på 2 år og datteren på snart 8. Akkurat som en vanlig dag, men forskjellen var vel bare at dette var farvel for 4 uker – idag reiser jeg til Sochi.
Medaljens bakside er at når store mesterskap nærmer seg så forlater man familien for en lang periode. Det er de små daglidagse tingene, som man ofte tar for gitt, man går glipp av. I mitt tilfelle som har en datter som ble født under OL i Torino (og nei jeg var ikke tilstede under fødselen og har fått høre det siden) – så er jeg stort sett aldri hjemme på hennes bursdag. De første par årene var jeg så mye på veien at hun ikke kjente meg igjen når jeg kom hjem på «besøk». Det var en rar følelse. Min sønn, som ble 2 år i november, har såvidt begynt å snakke – noen estiske ord til mor, og noen norske ord til far. I hans verden er det for tiden eierskap til ting som gjelder – hver dag er det «pappa sin, mamma sin, Kristen sin» når han løper rundt og peker på ting og tang. Og ikke forsøk å ta noe han har pekt på og sagt «Kristen sin» – da blir det rabalder – bare spør storesøster!
Frykt og redsel er følelser og ord som er reelle i mange situasjoner – men ikke i min hverdag. Jeg driver i underholdningsbransjen – det står ikke om liv og død. Frykt og redsel, i min verden, står bare i veien for gode prestasjoner. Jeg håper at våre gode prestasjoner leder til fantastiske resultater (ja for det er faktisk mulig, ifølge Egil Kristiansen, å ha gode prestasjoner uten gode resultater – og der er vi enige!) og at media får rett i sine antagelser om at dette blir et rekord-OL. Skulle det ikke bli det så reiser jeg rakrygget hjem og møter de som vil ha hodet mitt på et fat – i verste fall får jeg skaffe meg en ny jobb (og går det skikkelig ille blir det kanskje i et annet land) Det fine med å reise hjem er at jeg vet at jeg får feiret en forsinket bursdag med min kjære datter som er stolt over sin far uansett resultat. Jeg får møte min lille sønn som vil klemme meg og med to ord, «min pappa», oppsumere hvor mye han har savnet meg. Min eneste frykt med hjemreisen fra OL er at om det blir mye snømåking og styr med barna – da kan det hende at sjefen i huset har satt inn ny lås på døra 😉
Jeg gleder meg – dette blir morro. Håper dere får oppleve spennende, fantastiske og magiske dager i stolen fremfor TVen. Vi, jeg, er stolte over å få lov til å hjelpe det norske laget til gode OL resultater. Måtte den beste vinne! Ja så lenge han/hun er norsk 😉
Det sies ofte at Norge er den eneste nasjonen som satser på en vitenskapelig tilnærming til skiidretten.
Dette stemmer ikke. Gjør et søk på Google og dere vil se at det finnes mange vitenskapelig artikler relatert til temaene snø, friksjon og ski.Det er mange skinasjoner som er langt fremme på fagfeltet og vi har sterk konkurranse fra mange dyktige lag/smørere om å ha best ski i feltet!
Her er en link til en PDF som beskriver en maskin jeg skulle ønske vi hadde i Norge for å teste ut noen teorier.
Det er ikke alltid like lett å få tid til alt når man er ute å reiser. De fleste plasser vi reiser til ligger i små dalsøkk med elendig internett, skyhøye roamingpriser og dårlige mobilforhold.
I andre etasje av bussen har jeg mitt «kontor». Som regel har arrangøren WiFi, men det er like upålitelig som snø i Norge i år. Man bruker mer tid på å prøve å koble seg på enn å jobbe.
Ute på verandaen står en liten sak. Det er vår nye parabol som heter SNIPE. Og den fungerer utrolig bra. Midt i svarteste skauen i Nove Mesto i helga kunne jeg følge med på Norsk TV. Systemet er genialt – bare å sette opp antennen, koble til Tunerboksen, koble den til TV. Til slutt er det bare å trykke på den satelitten man trenger, og vips så snurrer antennen autmatisk rundt og finner rett signal og VIASAT-boksen spytter ut norsk TV. Bra å ha mellom slagene – OG utrolig viktig for å få live oppdatering fra selve løpene. Det er enklere å observere hvordan skiene fungerer for våre utøvere – ja samt god pauseaktivitet når internett ikke er tilgjengelig!
Kontoret er ikke allverden, men det funker. Hva mer trenger man? På «kontoret» har jeg TV, PC, radio, samband, printer, mobiltelefon, kjøleskap, mikro, kaffemaskin og ikke minst tonnevis av sure sko og treningstøy – kan knapt bli bedre. Nevnte jeg åpen kontorlandskap? Kontoret fungerer også som skiftebod, møterom, spisesal, masasjerom osv osv.
Da er vi hjemme fra Nove Mesto. Det ble iverksatt hektisk pakking før rennet var over for å rekke buss/fly hjem. Landet rett før midnatt og var i seng 2.30 – det var OK med noen timer søvn før barna skulle på skole og barnehage.
Man skjønner Nove Mesto ikke er verdens navle når man møter slike skilt på vei til hotellet. Flott hotell, men midt i svarteste skogen.
Det var ikke mye snø i de Tjekkiske skoger. Vi landet i Praha til behagelige sommertemperaturer (iallefall for en kar fra Fauske), 14 pluss. Iløpet av noen timer var vi i Nove Mesto med 5 varme. Arrangøren hadde gjort en fantastisk jobb med å legge forholdene til rette. Kjempeflott annlegg – superhyggelige folk – flott service! MEN desverre så manglet snøen. Kunstsnøen og løypa var OK, men for den klassiske team-sprinten så ble det utfordrende smøreforhold. På morgenen var det stort sett OK feste på alt vi testet. Når testere og utøvere begynte å gå sirkler i den korte løypa så brøt det løs knallharde klinkekuler og sukkerbiter fra betongsporene – og da ble det morro og stress blant samtlige smøreteam. Det skulle vise seg for de fleste at å få feste var ingen lett match. Utover dagen ble det bare gradvis verre og verre – og med stengt løype og liten testtid – ja da hjelper det med god kunnskap om skipark og småtriks.Vi klarte oss OK, men for enkelte, Celine, ble feste en utfordring. Man ønsker selvsagt at skiene skal være tipp topp for alle, men det er ikke alltids vi lykkes med det. Det er et faktum at på enkelte fører er det ikke mulig å få perfekte ski, MEN man får da konsentrere seg om å ha best ski i feltet. Som regel når vi sliter, så sliter de andre også. En lite tips til utøvere som opplever at de ikke har perfekte ski – gi jernet til mållinjen – kan hende skiene er gode nok til et bra resultat alikevel.
Stadion så flott ut!
Bildet andre veien viser parkeringsplassen med smørebiler – minner mer om et rulleskirenn. Norges «smørebu» raget høyest på parkeringsplassen, men på podiumet var det kun damene på stafetten som sto øverst. Vi henger ikke med hodet for de plasseringene vi fikk – det var mye bra!
Til slutt vil jeg rette en stor takk til våre trenere, ledere og utøvere. Vi har brukt testing som en brobyggende funksjon der vi i fellesskap kommer frem til et resultat. Det er viktig at alle tar eierskap til resultatene – det bygger et sterkt lag. Trenere og ledere stilte opp til test av produkter og løperski både lørdag og søndag. MEN på søndag fikk jeg også den store gleden og æren av å ha med meg noen utøvere. Anders, Thomas og Vegard (debutant på World Cup) ble med for å teste feste. Utrolig bra at de stilte opp for laget! De gjorde en super jobb. Viktig at også de kunne bidra til laget med å teste feste, teste utøverski, samt inspisere løypa og gi god tips om sporvalg, føre osv osv. Tusen takk – det er plass i smørelaget når dere tar av dere kondomdresser og startnummer! Jeg håper vi kan bygge videre på denne testmodellen når det lar seg praktisk gjennomføre. Personlig tror jeg det er viktig at utøverne selv får være med på testing i ny og ne – da kan de se og oppleve hva vi egentlig driver på med, lære, samt bidra på en bedre måte slik at vi i fellesskap blir bedre!
Da er det NM neste – og snart er det OL, men først noen dager hjemme med kontorjobb og normale famileaktiviteter. I mangel av snø blir det skøyter i kveld med eldste datter.
Hei og godt nyttår! Beklager at det ikke har skjedd så mye på siden min i det siste, men årsaken er ganske enkel – jeg har vært litt opptatt med Tour de Ski. Resultatene ble til slutt veldig bra, men værgudene var tildels utfordrende i Oberhof og i Val di Fiemme!
Endelig vant vi! Jeg har vært med siden første Tour, og det smakte godt å endelig vinne. Vi har måttet tåle kritikk for at vi ikke har vunnet tidligere, og som forventet var det ikke alle som var like tilfreds når vi endelig klarte å dominere listene. Jaja – man kan ikke tilfredstille alle – alt vi kan gjøre er å utføre jobben vår så bra som mulig! For oss i bua var det flott å oppleve at mange norske løpere hadde bra løp! Synd med Marit, men OL er det viktigste!
Smøreresultatene og skivalg var stort sett bra. Vi hadde ikke alltids best ski, men det var godt nok til å få jobben gjort. Alle ønsker best ski, men i et stort felt er det kun en person som kan ha best ski. I Oberhof var vi særdeles uheldig med Astrid sine ski, men med vanskelig forhold hender det fra tid til annen at skiparken ikke strekker til. I Val Di Fiemme hadde vi nok bedre ski enn de fleste – vi lyktes når vi trengte det som mest.
Morro å se at løpere fra Canada, Sveits, USA, Polen, Østerrike, Tyskland og Kina fikk noen bra individuelle plasseringer! Vi trenger flere nasjoner i toppen!
Her er noen bilder for dere! Da er det God Natt – imorgen drar jeg til Nove Mesto. Det var godt å være hjemme et par dager med familien. De er utrolige som godtar at jeg reiser så mye OG som aksepterer at når jeg kommer hjem så er det jobb som venter i form av ubesvarte eposter, telefoner, regninger, brev, møter og diverse annet som må fikses med tanke på OL, ustyr, bestillinger, reiseregninger, tollpapirer, kjøretillatelser i Europa osv osv. Her er ingen dager like – eller kjedelige.
…er det på sin plass og ønske alle en riktig god jul! Om noen dager braker det løs igjen med Tour de Ski i Oberhof. Ryktene har det til at vi kan boltre oss på 2.1km kunstsnø – alt i underholdningens navn 😉 Det blir spennende om vi klarer å dra seieren hjem i år – vi har jo aldri vunnet!
Da jeg tydeligvis ikke har vært snill gutt i år – dog det er et par timer til julenissen kommer – så har mitt juleønske ikke blitt oppfylt. Kanskje vi må tørre å tenke nytt i 2014 og fremover for å sikre gode skiforhold?
Og til slutt – ja jeg har dårlig samvittighet for at jeg ikke har fått sendt ut julekort, sendt julehilsinger, baket pepperkakehus osv. Beklager til alle dere som jeg har ringt, terrorisert og besøkt i dagene før jul for å få alle detaljer på plass før Tour de Ski – jeg lover dere at i fremtiden blir det ikke noe bedre 😉 Takk for hjelpen alle mann (og kvinner)! Husk at jeg jobber for DERES landslag – her må vi alle bidra skal vi lykkes.
God jul!
knutnystad 